Sommercamp 2010

Sommercampen for barnehjemmet ”Skangali”.

Den 11 juli var jeg igjen på farten til Latvia.
Denne gangen med ”Norwegian”. Etter en begivenhetsløs flytur landet jeg i Riga.
Der ventet en drosje fra Cesis som var bestilt for turen.
Om det er å si: Dyrt men godt.

På ”Skangali” ble jeg som vanlig tatt vel i mot; det er alltid hyggelig å føle at man er velkommen!
Men du verden, så masse klegg!
Og når sola gikk ned så overtok myggen!
Nå var gjestehuset opptatt, så denne gangen bodde jeg på et klasserom.

Dagen etter, vi var 24 personer, kjørte vi med en 19 seters buss samt en personbil til campen ”Liepene” ved byen Ventpils, som er den mest velstående byen i Latvia, takket være oljeeksporten fra Russland.
Campen ligger fint til ute ved sjøen, ved en utmerket strand.
Nå var det ikke første gang vi brukte ”Liepene”, det var faktisk den femte.
Ved siden av god beliggenhet med fotballbane, basketballbane og volleyballbane,var det god mat og hyggelig vertskap. Men hvis ungene spilte ball og ødela blomstene til fruen, da ble det ballade!

Denne gangen hadde vi flott vær på alle de 8 dagene campen varte.
Det var litt for varmt etter min smak, men ungene stortrivdes.
Etter et par dager måtte vi imidlertid innse at vi hadde et problem: De store guttene fra 15 år og oppover behandlet de mindre dårlig.
Dette var jo som tatt rett ut av læreboka, de store guttene var rett og slett sjalu på de mindre, som både fikk sitte på fanget og gå hånd i hånd med de voksne.
Men etter et møte med dem, der de fikk seg forklart at manglende kroppskontakt ikke betød at vi brydde oss mindre om dem, så roet det hele seg.

Litt snop måtte vi jo ha. Alle fikk en is hver om dagen, samt cola og potetgull om kvelden.

Dagene gikk med sport, bading lek og utflukter.
Det var godt og varmt i sjøen, og stranden var ren og fin.
Flere av de voksne tok seg også en dukkert ved midnatt.
Ellers var vi to ganger på ”Badeland” i Ventpils.  Vi leide oss også plass i en ishall, der alle fikk prøve skøytene.

En dag var vi på tur med en turistbåt, og fikk sett Ventpils fra sjøen. Noen av guttene var interessert i å fiske, noe de prøvde både i innlandet og sjøen uten resultat.  Det var nok for varmt i vannet.

En dag dro vi ut til Irbene, som er en diger konstruksjon som i Sovjettiden var en satelittsporingsstasjon.
Like i nærheten ligger det for øvrig en ”spøkelsesby” som ble benyttet til innlosjering av sovjetiske tropper.
Vi var bare tre personer som ville være med barna opp i stasjonen: En yngre sportslærer, undertegnede og guiden.
Vi kom vel opp, på nedturen skulle jeg gå sist.
Ned en utvendig loddrett leider gikk jeg bak Davis, en litt spesiell 10-åring.
Og før jeg visste ordet av det tok han sats og turnet i rekkverket, et lite sekund lå han vannrett i luften.
Det var det 25 meter ned til bakken, heldigvis gikk det bra.
Men blodtrykket var noe høyt i etterkant.

En annen dag dro vi ut til Kolka, et nes som markerer innløpet til Riga-bukten.
I sovjettiden var det både militærbase og kanoner her.  Det var også bilder som viste hvordan sovjetiske soldater hver morgen undersøkte stranden for å sjekke om noen NATO- spioner hadde sneket seg i land i nattens mulm og mørke.
Selv hadde jeg et møte med en aggressiv og svært giftig veps.

En kveld tok sportslæreren med seg de store guttene på fotballkamp.
Men etter lærerens utsagn var de lite interessert i kampen, så han angret på det i ettertid.

Noen timer tilbrakte vi også i en kombinert lekepark og museum.
Her var det et morsomt tog, som var veldig populært. Det hadde en trase på 2-3 km.
I parken prøvde vi oss også som bueskyttere.
Naturligvis var det en gutt som ødela en lampe ”ved ett uhell”.
Denne måtte erstattes, og det falt heller dyrt.

Om kvelden den siste dagen, holdt vi en liten fest for voksne og barn.
Det ble servert grillmat med godt drikke til, og is og potetgull.
Været var det beste, og riktig trivelig var det.
En liten minnegave fra campen fikk også alle.

Den 20 juli var det å sette kursen tilbake til ”Skangali”.
Nå var gjestehuset ledig, så der overnattet jeg.. Dagen etter var jeg i Cesis, gikk til frisøren og handlet litt.
Og som jeg satt på en krakk ved Frihetsmonumentet i Cesis senter og pratet med sportslærer Olgerts, så hørte jeg ”hei Frank”!  Og hvem andre var det enn tidligere  direktør på ”Gaujalici”, Aivis Dombrovsky, nå kjent barnepsykolog,  sammen med sin kone som er rektor på en skole i Cesis.
Han hadde tatt barten så det tok litt tid før jeg kjente ham igjen…
Men det var ett hyggelig møte med gamle venner.

Om kvelden samme dag tok jeg fly tilbake til Norge.
En hjertelig takk til firmaet Harald Melgård A/S, som finansierte campen.

Og campen neste år………  Den skal vi ha i Norge!

Frank Aubert