Nyttårsbrev fra Latvia-gruppen

Nyttårsbrev fra Latvia-gruppen:  Reisereferat, planer og utfordringer.

Den 16. desember dro da undertegnede ut på den tradisjonelle juleturen til Latvia. Med meg, pent pakket i to kofferter hadde jeg over 50 julepresanger til barn, ungdom og enslige mødre i  Cesis og Rezekne.  Naturligvis  måtte gavene innkjøpes med omhu, skulle alt komme med kunne de ikke være for store. Så det ble mye elektronikk til guttene:

Armbåndsur, radioer,  mp3 spillere og hodelykter.  De fleste jentegavene ble innkjøpt i Latvia, også kosedyrene til de minste.

Vel ankommet til Riga airport,  var det å leie en bil for 6 dager  Det var slett ikke så dyrt, og bilen var bra.  Klok av skade valgte jeg å kjøre rundt Riga, om Salaspils.  Det var kaldt og surt  ca. 15 minus. Vel ankommet til Cesis var det først å besøke leiligheten som ble innkjøpt til å huse ungdom  som var for gamle til å bo på barnehjemmet . Besøket var varslet, så leiligheten var strøken.  For tiden er det fire beboere, som alle er under utdanning.  Etter å ha overlevert julegaver og litt penger til julemat, var det å reise til ”Skangali”.  Som vanlig ble jeg godt mottatt av voksne og barn, og innlosjert i det gamle gjestehuset.

Dagen etter var det å reise inn til byen for å kjøpe de siste julepresangene. Men her ble jeg

overrasket over hvilken negativ utvikling det hadde vært siden jeg sist besøkte byen:

Nesten ikke folk å se ute, stengte forretninger, dårlig med kunder i de som var åpne. I Cesis eneste supermarked var det lekkasje fra ventilasjonsanlegget og det sto bøtter ut over gulvet for å fange opp dryppet.  Og dette var noen få dager før jul!

Neste dag dro jeg til Aluksne, for å besøke en enslig mor med 3 barn.  Disse har hatt tilknytning til barnehjemmet. De trengte  vinterklær og støvler, og julepresanger fikk de også. Dette er en familie som virkelig har det vanskelig, av og til kan det også skorte på maten.  Men moren gjør så godt hun kan, hun går på kurs for å lære å bruke data i håp om å kunne skaffe seg en jobb. Men lett er ikke det i disse tider.

Så var det å reise til Rezekne  i en kraftig snøføyke, turen tok lengre tid enn vanlig. Også her var det dårlige tider. Kraftig kulde, folk hadde lite penger og brenselet var dyrt. I det hele tatt:  Byen var preget av en grå og trist fattigdom. Dette kom klart til syne da jeg ankom skolen for å snakke om ”matprosjektet:”

I de senere år har antall barn som har benyttet seg av tilbudet (mat i helgene) ligget på ca. 45.  Men nå har behovet blitt mye større:  Pr. dato er det 79 barn på bespisningen.  Og reelt behov er ca. 100. For de 3 videregående klassene har hittil ikke kunnet delta.  Og det fortelles at det kommer barn og foreldre fra andre skoler og nærmest ber på sine knær om at også deres barn  må få mat. I Rezekne er det 6 slike skoler. Hvor mange elever det er til sammen er vanskelig å beregne.

Vi kom  sent i gang med prosjektet i høst. For å bøte litt på dette, ble vi enige om at elevene på de videregående klassene også skulle kunne nyte godt av tilbudet.  Likeledes

skulle  alle få med seg en ekstra julegave bestående av mat.  Til slutt ble det å gå igjennom regnskapene.  Jeg overnattet   hos venner, neste dag var det å kjøre tilbake til Cesis og ”Skangali”.  Her hadde jeg en lengre samtale med direktør Modris, og fikk da opplysninger jeg slett ikke likte:  ”Skangali” eies jo av den svenske Frelsesarmeen, men driftes av den latviske.  Nå har svenskene varslet at p.g.a. sviktende inntekter vil de kutte barnehjemmets budsjett for 2013 med 20 000 lat.  (NOK 227000).  Det er mange penger for barnehjemmet.  Hvordan de skal takle dette gjenstår å se. Tankene går tilbake til nedleggelsen av ”Gaujalici”… Ellers ble vi enige om at sommerens camp blir i Ventpils.

Neste dag, den 21. desember var det julefest i den sportshallen vi hadde finansiert ombygging av. Det var julenisse, juletre, musikk og sang . Deretter ble det holdt taler bl. a. av undertegnede, der jeg hilste fra Prioratet og alle venner i Norge og delte ut julepresanger. Etterpå var det et hyggelig juleselskap med god mat til både store og små.

 

Senere på kvelden var det å ta farvel og å kjøre tilbake til flyplassen.

Situasjonen i Latvia:

I Riga begynner hjulene å gå rundt igjen, og det er arbeid å få. Men ute i distriktene er det ikke slik. Her blir det bare verre og verre. Og når folk ikke har arbeid og inntekt så kan de heller ikke betale skatt, så de offentlige inntekter krympes. Dermed blir det igjen mindre penger som kan overføres til sosial støtte, skoler, sykehus, barnehjem o.s.v. En ond sirkel.

Hva vi kan gjøre?  Ikke så mye.  Men vi kan søke myndighetene (de norske) om støtte til våre prosjekter. Lykkes vi her, er det mulig å hjelpe flere. Og  «Skangali» må reddes!

 

Vi må på det beste takke våre ridderbrødre og søstre for bidrag til mat og julegaver.

Og et riktig godt nytt år til alle!

 

Med ridderbroderlig hilsen

Frank Aubert

 

Ps. Gå  gjerne  inn på www.skangali.org.  Her ligger det en del fotos fra sommerleirene.